“Sider frå Hardanger” ble forleden tildelt et bevis på at de er et beskyttet geografisk produkt på lik linje med champagne og parmaskinke.

RELATERT ARTIKKEL: Sider til 17. mai?

Som Slow Food medlem så anser jeg meg selv som med-produsent og er opptatt av om det jeg putter i munnen er godt, rent og rettferdig. Var alt godt, rent og rettferdig når det gjaldt sider, som 17. april ble et geografisk beskyttet produkt? Jeg kunne kjapt selv bekrefte at sider var godt og rent. Hvordan var det så med rettferdigheten? Fikk produsenten promotert og solgt sin sider samt en fair pris for jobben.

Fra pris, berømmelse, sider og småmat vil hverdagen fort bli annerledes for siderprodusentene. Småskalaprodusenter av alkoholholdige drikker i Norge har mange utfordringer.

• De har et produkt de ikke kan selge selv.
• De har et produkt de ikke kan markedsføre.
• Det må forholde seg til det at de selger alkohol i Norge.
• De har utfordringer vedrørende distribusjon.

Småskalprodusenten Haandbryggeriet i Drammen skriver tydelig om dette på sine nettsider: – Vi er blitt pålagt av Sosial og Omsorgsdepsrtementet å fjerne all informasjon om våre øltyper, inkl våre etiketter og bilder av nøytrale ølglass uten logo, vi får dessverre heller ikke lov til å linke til artikler skrevet på lovelig vis i div media om våre produkter.

Markedsføring på Internett kan imidlertid gjøres om en alkoholprdusent selger vesentlig til utlandet, synliggjøres via en internettserver som ligger i utlandet og at teksten er på et annet språk enn norsk.

Myndighetene og ledelsen i Vinmonpolet legger heller ikke forholdene spesielt godt til rette for at jeg som med-produsent skal kunne finne, kjøpe og nyte alkoholholdige norske drikkevarer. Elisabeth Rett i Seljord Vin fortalte i en artikkel i Nationen at det ikke var annen mulighet enn å legge ned dersom ikke Vinmonopolet endrer praksis med å ta inn norske produkter.

I et langstrakt land som Norge er også distribusjon en utfordring, når et lite pol skal bestille en flaske til en kunde kan dette fort dette koste småskalaprodusenten et par hundrelapper bare i frakt.

Om alkoholholdig drikke produsert i Norge er noe vi om at vi skal ha, så burde det legges til rette for at produsentene får solgt sine produkter.

Det er enkle grep som skal til for å få skapt et levebrød til de som produserer alkoholholdig drikke i Norge.

HVA KAN GJØRES?

1. Vinmonpolet burde sette seg inn i hvilke utfordringer de små alkoholprodusenter i Norge sliter med med og sammen burde de finne ut av de kan gjøre ut i fra gjeldende regelverk.
2. Det offisielle Norge, de norske ambassader, konsulater og statskontrollerte bedrifter som Statoil i burde hatt norsk mat og drikke i sitt “faste sortiment”. 10 kasser med Sider fra Hardanger på alle disse stedene kunne vært god start.
3. Vinmonpol i en kortreist avstand fra en produsent (50 km) burde føre varen.
4. Alle vinmonopol burde ha en egen seksjon i sine utsalg med norskprodusert drikke.
5. Dagligvarebutikker i Norge burde ha en seksjon med lokal mat og drikke samlet på et sted i butikken.
6. Alle kultur og idrettarrangementer i Norge burde selge kortreist og lokal mat og drikke.

Av forslagene over så er punkt 1 til 4 lette å gjennomføre. Det er kun snakk om vilje. En ordning som bibliotekene har for norske bøker kunne vært noe å kopiere. Sider fra Hardanger således automatisk distribuert til det offisielle Norge i inn og utland. Sideren fra Hardanger er Norges champagne kunne matministeren forleden stolt fortelle. Sideren vil derfor være et egnet ”verktøy” å benytte når gode avtaler skal besegles med noe godt i glasset. Punkt 5 og 6 er litt mer utfordrende. Her må myndighetene komme med en ordning i form av en godtgjørelse som stimulerer.